Jeg vil gjerne dele min historie om å komme meg ut i arbeidslivet. For meg startet prosessen i 2021. Da var jeg på et bunnpunkt i livet, og hadde behov for mye støtte for å komme meg tilbake til en slags «normal». Jeg fikk støtte fra helsevesenet og ble utredet, noe som hjalp meg å forstå meg selv bedre.
I 2024 ble jeg søkt inn til Inko AS Midt-Troms i tiltaket AFT for en arbeidsavklaring. Jeg møtte min veileder Monika og var totalt overveldet av at jeg skulle møte opp der tre dager i uken, fra kl. 10-14. Jeg hadde i mange år trodd jeg kom til å bli ufør, og dette var skremmende.
Nøyaktig hvor god oppfølging og tilrettelegging jeg fikk fra Inko har jeg først forstått i ettertid. Monika så meg og mine behov på måter jeg ikke visste var mulig, fra første stund. Hun så helt tydelig hvilket “trappetrinn” jeg sto på, og så møtte hun meg der, før jeg gradvis og helt i mitt eget tempo fikk gå høyere og høyere i trappen. De første ukene var jeg en skygge, og hilste til og med ikke på noen. Etter hvert turte jeg å si “god morgen”.
Før jeg kom til Inko hadde jeg diskutert med NAV Arbeidsrådgivning muligheten for å ta høyere utdannelse, og jeg hadde bestemt meg for at jeg ønsket å følge min drøm fra barneskolen om å studere tysk språk som privatist. Dette ble et av mine fokusområder på Inko, og jeg fikk støtte til å melde meg opp til eksamener og å forstå systemet. Ut over jobben med studiene mottok jeg veiledning og styrkebasert coaching fra Monika, og vi utførte en del tester for å kartlegge mine styrker og interesser.
Eksamen gikk kjempebra, og jeg turte etter hvert å reise alene for første gang til Berlin. I januar 2025 følte jeg meg klar til å begynne på en ny start. Da fikk jeg hjelp til neste nivå som privatist, søkte på universitetet og begynte å lete etter ny bolig. Dette var alle store steg, som var overveldende, men ble tatt med god støtte fra Inko. I tillegg tilbrakte jeg vinteren og våren i arbeidspraksis på en gjenbruksbutikk, noe jeg trivdes kjempegodt med.
August 2025 flyttet jeg for meg selv for å studere bachelor i tysk språk, en opplevelse som jeg aldri hadde trodd jeg kom til å oppleve. Jeg hadde fortsatt jevn oppfølging fra Monika og Inko, og etter hver samtale følte jeg meg beroliget og styrket, når alt rundt føltes nytt og voldsomt.
Min tid hos Inko er nå over, og jeg er så takknemlig for all den uvurderlige hjelpen og oppfølgingen jeg har fått der. Jeg har blitt styrket på så mange måter, og har først i ettertid innsett hvor utrolig godt tilpasset hjelp jeg egentlig fikk. Det utrolige er hvor umerkelig hjelpen var, jeg oppfattet ikke at det var jeg selv som gradvis ble sterkere og sterkere og mestret alle de ulike situasjonene jeg fikk.
Monika så hvor nivået mitt til enhver tid befant seg, og hun bygget stabilt opp under meg slik at jeg plutselig sto helt støtt på neste trappetrinn. Når jeg også til tider har fått litt overtenning, har hun vært nøye på at vi ikke skal gå for fort frem, det er viktig å bygge solide grunnlag hele veien, slik at man slipper å brenne ut og falle langt ned igjen hvis man møter motgang.
Det er nesten vanskelig å se for seg hvordan jeg hadde det før jeg kom til Inko. På mange måter føler jeg meg som en ny person nå, jeg gleder meg for første gang ordentlig til framtiden, det er så mye jeg har lyst til, så mye jeg ønsker å lære. Jeg er så mye roligere, mye tryggere og mer avbalansert, og jeg står så støtt i meg selv. Jeg vet hva styrkene mine er, og jeg vet hvordan jeg skal møte nye utfordringer og situasjoner. Hvis noen hadde fortalt meg alt dette før jeg startet hos Inko, ville jeg ikke trodd det. Ville ikke trodd at det var mulig å få så mye hjelp og komme så styrket ut av et slikt tiltak, men nå vet jeg det. At jeg nå bor alene i verdens koseligste leilighet, er fulltidsstudent og nettopp har kommet hjem fra en måneds språkkurs i Tyskland, er fullstendig takket være min tid hos Inko.
Ganske enkelt en helt ubeskrivelig følelse.
